“Hva får deg til å hoppe ut av sengen om morgenen, klar, full av struttende energi og pur glede over å være til? Hva får deg til å brenne og hoppe rundt i vill dans klokka 7 om morgenen?”
Dette er en vanlig måte å identifisere “drømmen” på. Men… Er det slik vi identifiserer drømmelivet? Er det sånn livet vårt må være for at vi skal føle at vi lever drømmen? Det er utrolig mange som beskriver drømmelivet på denne måten, med flere eller færre ord.
Er det slik drømmen kommer til uttrykk for alle?
Jeg har gjort meg skyldig i å snakke om det å brenne for livet sitt på akkurat den måten. Det som får oss til å føle oss levende og glade og hoppende energiske. Noen føler det akkurat slik når de finner ut hva som er deres egentlige mening i livet. Eller meninger – for de som føler at de har flere. Og det er kjempefint hvis det er det naturlige for dem. Men alle har det ikke slik, derfor ønsker jeg å nyansere dette bildet litt.
Denne “brannen”, kan ta andre former. For alle er ikke den hoppende, eksplosivt energiske typen. Og kanskje særlig ikke om morgenen. Vi genererer ikke nødvendigvis energi på samme måte. Eller kanskje det er riktigere å si at vi ikke ønsker å generere energi på samme måte. Vi er rett og slett forskjellige typer.
For noen mennesker, meg selv inkludert, er meningen med livet, livsoppgaven og de evnene og talentene jeg skal bruke i det som er mitt idelle liv, ikke noe som for det meste skaper en høylydt brann i meg. Jeg løper ikke ut av sengen om morgenen, lykkelig over å være til og roper det ut til alle naboene. Jeg hopper ikke rundt i huset med en grønn drink og roper ut hvor lykkelig jeg er. Lenge har jeg tenkt at jeg gjerne VIL gjøre det. Det har vært idealet mitt. Jeg elsker å se på mennesker som gjør det, og jeg elsker å ha dem nær meg. Jeg har livslange venner som er akkurat den typen, og de beriker livet mitt på så mange måter. Men dette er ikke meg. Jeg liker å danse og synge når jeg feirer meg selv eller ting jeg har oppnådd. På Jamie-vis. Jeg fant endelig min livsoppgave, det som får meg til å brenne og glede meg til neste morgen når jeg legger meg om kvelden. Glede er superviktig for meg.
Hvordan det ser ut?
For meg, er denne brannen en dyp og gjennomgående tilfredsstillelse. Det er en stille lykke inni, som gir seg utslag utvendig. Om jeg kan hoppe og danse av glede? Klart det! Om jeg roper og synger noen ganger? Absolutt! Men det er ikke min vanlige, daglige måte å uttrykke meg på. Og når jeg kjenner etter hvordan min “brann” kommer til uttrykk, vil jeg fortsatt beskrive det som en brann. Det er en intens og litt påståelig ild som brenner inni meg og driver meg videre i det som er viktigere enn alt annet. I det som til tider føles som viktigere enn å puste. Men jeg er ikke en hoppende, skrålende energisk type av natur. Det ville ikke være autentisk for meg å gi uttrykk for glede og feiring på den måten.
Jeg liker å smile mye, og gjerne le ofte. Sammen med mennesker jeg er glad i. Gi omsorg. Jeg er en utadvendt type som liker å dele gleden min. Men min måte å dele glede på er ikke å hoppe opp og ned, og alle kan ikke være sånn. Det ville bli kjedelig, ikke sant? Kanskje er du den innadvendte typen? Tenksomme. Lyttende? De egenskapene er enormt viktige, og det blir helt galt hvis du skal legge fra deg ditt egentlige jeg og hoppe opp og ned og rope høyt. Det er ikke å brenne. Det er ikke autentisk.
Hvis du bruker disse to fyrverkeribildene mine som symboler på dette, er begge like vakre. Både den mer eksplosive og den litt stillere. Mitt ønske er at alle skal brenne akkurat slik de gjør det. Men hvis vi alle forventer en eksplosiv brann med masse rop og latter og ståk, da glipper kanskje den egentlige brannen av syne for oss. Vi må gi oss selv tillatelse til å gjøre tingene på vår egen måte – selv når ingen andre gjør det akkurat slik.
Hvordan brenner du? Hvordan kommer din glede til uttrykk?
Hvordan ønsker du at din brann skal komme til uttrykk i hverdagen?
Del det med deg i kommentarfeltet. Kanskje vi får flere AHA-opplevelser?