Helt fra vi er ganske små, trenes vi opp til å ikke skryte av oss selv. Vi skal ikke si ”jeg er god til…” Jeg er en dyktig fotograf, jeg vet at jeg skriver godt, derfor vil jeg… eller Jeg er flink til å lage mat. Nei, vi skal si ”jeg liker å…..”. Når noen sier til oss: Wow! Du er en dyktig kokk! Da skal vi se beskjedne ut, se litt ned og si.. tusen takk, ja, jeg liker jo godt å lage mat.
Hvordan gjør de det i andre kulturer?
Mange ser skjevt på Amerikansk kultur og kaller den brautende, fordi Amerikanerne i mye større grad enn Nordmenn står opp for seg selv og forteller hva de er gode til. Mange steder i USA kan du få spørsmålet “Hva er DU god til?” Og der forventer de at du skal kunne komme opp med det du er god til på et øyeblikk. Det er lov til å si høyt på hvilken måte du skiller deg fra andre. Men det er ikke bare USA som har tradisjon for å dyrke dyktighet. Jeg besøkte Masaikrigerne i Kenya ifjor. De har en tradisjon der de hopper i en ringlek. Den som hopper høyest vinner. Dette skryter de høyt og lenge av, og blir sett opp til for det. Ingen beskjedenhet der, med andre ord. Det gir status å hoppe høyest, fordi det betyr at du er sterk!
Styrt av Jante
Vi sier vi er styrt av Janteloven. Men det er vi virkelig ikke. Janteloven ble skrevet som en forklaring på noe Aksel Sandemose reagerte på i den allerede etablerte kulturen. Det var en beskrivelse av hvordan tingene allerede var. Janteloven ble på et vis etablert lenge før loven ble skrevet og peker på en skikkelig usunn holdning i vår kultur. En kultur som fullstendig underminerer alle de tingene ved oss som er bra, og vår lyst til og trang til å ikke bare vise det fram, men å dele det med andre så de kan nyte godt av det.
Vi har fått evner og talenter – jeg kaller det fødselsgaver – som det er meningen at vi skal gå ut i verden og dele med andre mennesker. ALLE har minst EN gave som det er viktig å dele, fordi i din nærhet og rundt deg, er det kanskje noen som virkelig har et behov for at nettopp DU deler akkurat DET. Disse evnene og talentene er en del av din genetiske sammensetning, og hvis du fraskriver deg det, så kan det føre til at en annen som trenger det aldri får det.
Det er raushetens tid – del dine evner og talenter
Fabienne Fredrickson, som er min business coach i USA, har en historie om dette, som hun kaller ”Share your brownies”. Den går slik:
Du har en fest, og gjestene har begynt å komme. Du har et brett med brownines i ovnen og sjokoladeduften brer
seg i rommet. En av gjestene stikker hodet inn og lurer på hva du holder på med, men du sier bare ”Ikke bry deg
om det, gå ut til de andre. Jeg kommer snart”. Endelig kan du ta brettet ut av ovnen. Du danderer kakestykkene
flott på et fat. Tar med deg fatet bort i en krok, og spiser alle sammen selv. Slik behandler vi våre evner og talenter
dersom vi ikke anerkjenner dem. Vi holder dem for oss selv, og deler dem ikke slik det er meningen at vi skal gjøre.
Jeg har testet blant en del jenter på nettet i det siste, om de kan fortelle hva de er gode til. Det kan de ikke. Ikke fordi de ikke VET at de er gode til noe, men fordi de ikke TØR. Så har jeg spurt dem hva de IKKE er gode til, og ventet meg en lang liste, for det sier myten at de kan komme opp med på no time. Men de kunne ikke det heller, og det slo meg at vi trenger selvtillit til å si hva vi er gode til, men sannelig trenger vi selvtillit til å fortelle hva vi IKKE er gode til også.
Typisk norsk å være god
Det sa Gro Harlem Brundtland. Til en storm av reaksjoner, spydige kommentarer og sarkastiske leserinnlegg. Det ble litt teit, liksom, litt selvgodt, at vi som land skulle være typisk gode og dermed kanskje se på oss selv som bedre enn alle andre. Men det å tenke om seg selv at man er god, handler jo ikke om at vi ikke har feil. Det handler om å anerkjenne oss selv slik vi er født inn i verden. Det å tørre å si at man er god til noe, handler ikke om å skryte, men om å ganske enkelt si hva man er god til – og stå for det. Da vi var små, var vi MYE flinkere til dette. “Mamma, se på meg! Se hva jeg klarer. Er jeg ikke flink??” Og mamma så, men mamma sa kanskje også at man ikke skulle skryte av seg selv, det skulle man la andre gjøre. Men ærlig talt. Hvis du ringer en rørlegger og forklarer hva som er problemet, og du spør om han er god til å fikse akkurat det problemet, og han nøler: ”Jaaaa… jeg er jo ganske god… og jeg liker jo veldig godt å holde på med rør”, så vil du ikke bruke den rørleggeren. Eller?
Men! For å kunne dele dine evner og talenter med deg, må du vite HVA de er.
Hva er det nettopp DU er godt til, hva er det du skal dele?
Har du tanker om disse tingene? Del dem i kommentarfeltet, så alle kan ta del i diskusjonen.
Og liker du bloggen, del den med deg på Facebook og andre sosiale medier. Kanskje har du venner som trenger å finne sine evner og talenter og finne sin livsoppgave? For å få et bedre liv, og for at andre rundt dem skal få et bedre liv.