For en stund siden leste jeg verdens herligste sitat om skrivesperre: “Det finnes ikke noe sånt som skrivesperre hvis du er en forfatter. Det er som å si at en sjåfør har kjøresperre. Har du noensinne hørt om en yrkessjåfør som ringer inn og sier at han ikke kan jobbe fordi han har kjøresperre? Så er du forfatter, så bare begynn og skriv! Og så skriver du litt til.” Jeg måtte flire da jeg leste dette sitatet. For det er jo sant, vel?
Er du en forfatter er det ingenting som hindrer deg i å skrive.
Det er ingenting som hindrer deg i å skrive dersom du IKKE er forfatter – forutsatt at du har lært å lese og skrive. Så hvorfor sitter vi foran PCen eller med blokk og penn og klør oss i hodet uten å komme noen vei med disse bokstavene? Det er jo ikke mangelen på evne til å skrive, altså har vi ikke skrivesperre.
Det er innholdet
Det er det å ha noe å skrive OM. Altså har vi ikke skrivesperre, vi har innholdssperre. Skrivesperre handler i veldig mange tilfeller om at vi ikke har noe å skrive om. I tillegg kan det hende vi mangler den motivasjonen vi trenger for å sitte der og skrive den ene bokstaven etter den andre, og kanskje mangler vi også inspirasjon. Som igjen er knyttet til innholdet.
Så hva gjør du da? Hvis du får “skrivesperre”? Eller innholdssperre? Det er jo ikke å bare knipse, så ligger det plutleig en ferdig tekst der og bare venter på å bli skrevet.
Sønnen min gikk rett inn i skrivesperren på eksamen en gang. Han tok pauser, klødde seg i hodet, og stirret framfor seg. Det gikk en time. En time til. Læreren kom bort til ham og visket i øret hans: klarer du ikke å skrive noe? Sønnen min ristet på hodet og følte seg skikkelig deppa. Læreren lente seg over tastaturet hans og skrev:
Tomt hode
Sønnen min stirret på de to ordene. Tomt hode? Tomt hode….
Han satte fingrene på tastaturet, gjentok frasen “tomt hode”, og pluselig fortsatte han å skrive. Om tomt hode, hvordan det føles når hoet er tomt og man ikke finner på noenting å skrive om. Teksten han skrev ble et av de kuleste kåseriene han noensinne har skrevet. Fordi han ikke hadde et helt bestemt tema, skrev han etter innfallsmetoden, etter inspirasjonsmetoden. Det ene ordet førte til det andre. Den ene setningen til den andre. Tilslutt hadde han skrevet et kåseri. Læreren leste gjennom. “Dette kan leses i nitimen” sa han.
Det skal ikke mye til
Noen ganger skal det bare et par ord til, så har du en ferdig tekst. Andre ganger må det mer til.
Jeg går på kunstutstillinger og skriver om et bilde. Hva ser jeg? Hvordan får det meg til å føle meg? Minner det meg om noe annet? Hva kan jeg sammenligne det med? Hva skjedde før dette bildet ble malt, og etterpå? Hva kan jeg lese ut av det?
Eller jeg går ut i naturen. Bruker det jeg ser, hører, lukter, føler og tenker der ute. Sitter på en stein og ser utover et tjern. Lytter til skogens lyder. Eller jeg leser en bok, ser en film eller ser på et debattprogram. Det gir inspirasjon, og når jeg finner noe jeg brenner for, er det lett å skrive.
Noen ganger mediterer jeg, eller bare setter pennen på papiret og skriver det første ordet som faller meg inn. En farge, noe jeg ser, det første jeg legger øynene på. Noe jeg tenker på eller ser.
Hva gjør du for å finne inspirasjon når du skal skrive?
Lar du skrivesperren – eller innholdssperren – ta overhånd? Ellers finner du noe du kan assosiere over? Fortell meg hva du pleier å gjøre 🙂 Bruk gjerne kommentarfeltet her.
Tusen takk 🙂