I’m soooo good!!
Når sa du det sist til deg selv? Når kjente du etter den følelsen av å bare være god, uten å ha gjort noe spesielt?
Når vi tenker på hvem vi er, tenker vi ofte på ting som “jeg er en god lytter”, “jeg er en god venn”, jeg er en dyktig leder”. Men det er en annen ting som er viktig også. Og det er å være dyktig til å gi seg selv honnør og klapp på skuderen for ting som er gjort bra. Simpelthen fordi du ER deg selv. Uten å gjøre noe som helst. OK, den sitter kanskje litt langt inne. En bra begynnelse, kan være å klappe deg selv på skulderen for det du GJØR. Særlig det du gjør bedre enn du gjorde det før.
Det er så lett å sammenligne seg med andre. Jeg lurer på om det jeg har gjort er bra nok i forhold til andres målestokk. Har de gjort noe som er bedre enn det jeg har gjort? Hvor bra er dette i forhold til “de andre”? Åh, jeg ble nummer 2. Jaja.. jeg får vel tro at det er bra nok, da. Kjipt at noen andre gjorde det bedre en meg, men… jaja. Jeg får gjøre det bedre neste gang.
Men du? Hvor bra gjorde du det sist?
Hvis du har doblet resultatet fra forrige gang, spiller det da noen rolle hva “de andre” har gjort? WHO CARES? Det er vel DEG vi snakker om? Selv 1% forbedring er en forbedring, ikke sant?
Så hva er det som skjer, når vi sammenligner oss med andre? Vi kan ikke vinne! Ja, jeg vet det. Vi kan komme inn som nummer 1. Vinne gullmedaljen, heder og ære. Men hva med neste gang? Hva må du gjøre enste gang, for å vinne over ” de andre”? Eller er det en helt annen greie som ligger bak? Hvordan ser de på meg? jeg som bare oppnådde…… Jeg burde ha gjort det bedre….
Jeg gikk rett i den fella da jeg studerte på universitetet. Og det begynte med edle hensikter. Jeg snublet nemlig over noe ingen hadde gjort noe med før. Et helt nytt, skinnende konsept, og siden jeg er en type som elsker alt som er nytt, kastet jeg meg over det med liv og lyst. So far, so good. Dette er nemlig bra for meg, jeg blir energisk, kreativ og brenner. Men så skjedde det fatale. Jeg ble lynende god. Jeg ble en A-student. Uansett hva jeg skrev eller fremførte, resulterte det i en A. Dette var IKKE bra for meg. Istedenfor å være drevet av lysten til å finne ut alt om dette fenomenet, ble jeg nå styrt av tanken på å få bra karakterer. GJETT hva som skjedde med meg da jeg endelig fikk en B? Jo, jeg gikk rett i kjelleren. Jeg var jo ikke god nok lenger!!! Jeg så på resultat-oppslaget på tavla og rødmet. B! Og ALLE kunne se det. Det stod der sort på hvitt med fullt navn. Trenger jeg å si at alt jeg gjorde etter dette gikk rett vest? Jeg kunne jo ikke sitte der og tenke at jeg kanskje kom til å få en B til. Det stengte for kreativiteten, for lysten til å gjøre noe, og alt det som var nytt og spennende og som jeg gjorde nettopp FORDI det var nytt og spennende, var nå plutselig bare skummelt og grusomt. jeg kunne jo få en C….. Tanken på at jeg skulle prestere og være best ødela hele greia. Det var rett og slett ikke gøy lenger!
Sabotasje!
Ser du hva jeg holdt på med? Jepp: jeg saboterte ALT jeg hadde bygget opp og gjort. Jeg saboterte meg selv ihjæl, gremmet meg, rett og slett. I sammenligningen med “de andre”, holdt jeg ikke mål. Jeg hadde ingen strategier å demme opp for dette med. Idag vile jeg ha feiret den B’en hemningsløst! Jeg ville feiret en C også. Fordi, jeg ville sørget for å beholde interessen for det jeg holdt på med, jeg ville fokusert på det jeg fant ut, og hvordan jeg kunne formidle det. Og gitt beng i om jeg stod eller strøk! Det viktigste for meg til å begynne med, da jeg fortsatt gjorde det bra, var nettopp den holdningen: at innholdet og prosessen var det viktige.
På hvilke områder i livet ditt saboterer du deg selv?
Og kan du nå se på de områdene med nye øyne, puste dypt, og feire deg selv isteden?
Del dine erfaringer i kommentarfeltet – eller still gjerne et spørsmål.
Ha en feirende fin dag!