Lev livet opp ned, stod det. Det var en sånn sponset advertising for et spill på Facebook. Jeg lurte et øyeblikk på om jeg burde spille spillet for å skjønne greia, men så kom jeg til å tenke på hvordan det er å se ting opp ned.
“Hvordan” ville livet mitt se ut hvis jeg så det opp ned?
Tenk deg at du ligger på sofaen, og så kommer en av de du bor sammen med bort til deg bak hodet ditt, lener seg over deg og spør om du vil ha en kopp kaffe. Eller noe. Du kikker opp, og svarer, og setter i å le. Det ser jo helt merkelig ut, ikke sant? Når folk ser på oss opp ned.
For ikke å snakke om hvordan verden ser ut hvis du går opp i håndstående mot veggen, strekker nakken og kikker ut under genseren som nå siger ned og klamrer seg til haka. En opp-ned-verden.
Denne opp-ned-verdenen gir perspektiver
Jeg gikk på et tegnekurs en gang – fordi jeg ikke kan tegne og tenkte at det kan jo alle lære, så why not. Den første gjenstanden jeg tegnet var en hest, og den så helt utrolig ut. Det lignet ihvertfall ikke på en hest, og jeg tenkte at jeg lærer aldri å tegne! Så sa læreren at vi skulle snu den opp ned og tegne den igjen. Nå mistet den plutselig sin opprinnelige form og antok en helt annen form. Så jeg tegnet, men nå hadde jeg ingen preferanser og ikke noe bilde i hodet av hva denne tingen var. Jeg tegnet de strekene jeg så og etterlignet buer og vinkler etter beste evne. Da jeg snudde tegningen, var det ingen tvil om hva jeg hadde tegnet. Det var nærmest en eksakt kopi av den tingen vi skulle tegne.
Og sånn kan det være hvis vi våger å tegne en strek av livet av gangen, uten å vite hvordan helheten skal se ut? Tør du å ta det første skrittet ut i et ukjent landskap, en strek av gangen? Ett skritt av gangen? Det krever mot. Det krever tro og tillit. Men aller mest krever det en nysgjerrighet på eget liv.
Er du nysgjerrig på livet ditt?
Jeg mener jo ikke at du skal leve livet ditt opp ned. Det jeg mener, er at det kan hende at perspektivet ikke alltid behøver å være så stort, og inneholde hele bildet med en gang. Det handler om å ta ett skritt av gangen selv om man ikke ser helheten når man starter. Og så ett skritt til, akkurat som om du tegner en hest opp ned. Og så, en gang i mellom stoppe opp og se på det du har gjort og oppnådd i det riktige perspektivet, den riktige veien. Snu hesten.
Og når den er ferdig, er det egentlig bare å ri inn i soloppgangen 🙂
Håper du synes dette er noe å dele med andre. Flott om du legger igjen en kommentar under her.
Ha en kjempefin dag, og lykke til med det første skrittet på veien til deg selv.