Lenge tenkte jeg at selvutvikling var et veldig teit ord, og da en av kundene mine mente at hun heller drev med selvinnvikling, lo jeg litt og syntes at det egentlig var bedre. Fordi jeg alltid har tenkt at vi må komme helt inn til oss selv før vi kan komme ut.
Det siste mener jeg fortsatt. Vi må komme helt hjem for å vite hva som bor i oss, i de innerste kriker og kroker. Hvis ikke går vi i det samme sporet som før, og det er her begrepet selvutvikling altså kommer til sin rett likevel.
Vi er nemlig født ferdige
Vi er født ferdige med alle de evnene og talentene vi trenger for å fylle Livsoppgaven, gi livet mening og bli glade mennesker som sprer glede og hjelper andre. De talentene vi er født med må foredles og trenes på for at vi skal modne dem til voksne nivåer og kunne bruke dem til glede for oss selv og andre. Vi må øve på det vi har et talent til, for å kunne trå helt inn i oppgaven, og da trenger vi å selvutvikle oss. Vi må med andre ord vikle oss selv ut av alle lagene av andres meninger om oss og dårlige råd til oss, basert på at de tror de vet hvem vi er. Noen har så mange lag av andres at de helt har glemt hvem de er og hva som er deres egen kjerne. Hvis du er i denne situasjonen, er det viktig å komme helt hjem til deg selv, slik at du vet at det er lagene av andres du skreller av deg.
Vet du hva du er god til?
De fleste vet ikke engang hva de er gode til lenger, selv om de helt naturlig utøvde sine talenter som små barn. Har du lekt med ting da du var liten og fått beskjed om å holde opp med det fordi det bråker, fordi det ikke inkluderer dine søsken eller fordi mor eller far eller annen voksenperson syntes det var galt eller synd? Den naturlige øvelsen du får fra en indre drivkraft blir etterhvert ødelagt, og tilslutt glemmer du det helt. Det blir lettere å bare gjøre det de voksne synes er fint for deg, og talentene begraves. De begraves i lag på lag av hva andre synes er godt og riktig for deg. Familie, venner, lærere. Alle har plutselig en mening om hva som er best for deg, basert på deres egne preferanser og tanker om livet, ikke dine. Det verste er egentlig at deres meninger også er farget av hva andre mener om dem, og den onde sirkelen er sluttet. Ingen er hjemme hos seg selv og alle har en mening basert på falske premisser.
Selvfølelsen går i bånn
Selvfølelsen forsvinner gradvis med at det du er og kan ikke er fint nok eller bra nok. Det forsterkes av at det du blir henvist til er noe du ikke er så god til. Plutselig føler du deg ikke bra nok, og begynner å streve for å få til noe du i utgangspunktet egentlig ikke har et talent for i det hele tatt. Nå skal du bli bedre til vanskelige tingene som noen av de andre gjør lekende lett (ihvertfall tilsynelatende). De blir gode, du står stille eller strever vettet av deg, og det er lett å tenke at “jeg er ikke god nok. Jeg får jo ikke til noenting!”
Been there, done that
I USA sier vi “Been there, done that, got a T-shirt to prove it.” Den T-skjorta er usynlig i dette tilfellet, men likefullt bærer vi den med oss på kroppen som om det var en helt ekte T-skjorte. “Ikke god nok.”
Hvordan ville det vært å skrelle av lagene av “de andre”
og finne helt hjem til seg selv?
Hvordan ville det vært å selvutvikle deg, vikle deg ut, av alle disse lagene av andres? Det er nemlig ikke så vanskelig som du tror. Du kan finne tilbake til dine spesielle evner og talenter og begynner å se at noen ting er lekende lett. Du kan skrelle av de begrensende overbevisningene som er dyttet på deg av andre og begynne å finne ditt egentlige jeg. Du kan finne dine arketyper som peker på det du er god til allerede fra fødselen av. Du kan gi livet ditt en annen retning og en dypere mening. Du kan finne ut hvem du er i dypet av din sjel. Du kan finne gleden, din. Evnene og talentene dine. Og gi livet mening.
Du kan leve det livet du alltid har drømt om og ønsket deg ved å selvutvikle deg, ved å vikle deg ut av ett lag av gangen, til du tilslutt kan ta av den T-skjorta hvor det står at du ikke er god nok.
Hvordan ville det vært?
Leave a Reply